Historikk og utvikling

Historien om sermorelin begynner med et uvanlig medisinsk tilfelle, fortsetter med to tiår som godkjent produkt og ender, i hvert fall foreløpig, med en stille tilbaketrekning.

Et hormon funnet i en svulst

I årevis hadde forskere mistenkt at hjernen lager et hormon som frigjør veksthormon, men det fantes i så små mengder at ingen klarte å isolere det. Gjennombruddet kom i 1982 takket være svulster i bukspyttkjertelen som hadde gitt akromegali, en sykdom som skyldes for mye veksthormon. To grupper ved Salk Institute i California, den ene ledet av Roger Guillemin og den andre av Wylie Vale og Jean Rivier, hentet det frigjørende hormonet ut av svulstene og kartla strukturen. Det viste seg å være det samme hormonet som hjernen lager.

Kortet ned til 29

Senere arbeid viste at de første 29 aminosyrene sto for hele den biologiske effekten. Den kortere versjonen var enklere og billigere å lage og ble grunnlaget for et legemiddel. Det sveitsiske selskapet Serono utviklet det under navnet Geref.

Godkjenningen i USA

I desember 1990 godkjente den amerikanske legemiddelmyndigheten Food and Drug Administration Geref Diagnostic, som ble brukt på sykehus for å sjekke om hypofysen kunne frigjøre veksthormon. I september 1997 ble en andre versjon godkjent for behandling av barn med idiopatisk veksthormonmangel og langsom vekst, altså uten kjent strukturell årsak.

Tilbaketrekningen

I 2008 meldte EMD Serono, som selskapet da het i USA, til legene at Geref Diagnostic skulle utgå fordi virkestoffet ikke lenger ble produsert. Behandlingsversjonen fulgte senere samme år, og FDA trakk formelt tilbake begge godkjenningene i juni 2009. Barn som trengte behandling, gikk over til injeksjoner med veksthormon.

Hva som skjedde etterpå

I 2013 bekreftet FDA, som svar på en innbyggerbegjæring, at Geref ikke var trukket tilbake av hensyn til sikkerhet eller effekt. Avgjørelsen har betydning i USA, der apotek som lager egne tilberedninger, fortsatte å lage sermorelin på resept, ofte for voksne som ville øke veksthormonet sitt. I mellomtiden utviklet antidopinglaboratorier tester for å finne det i urin.